Du kan fikse meg nå

Therese er en gal person. Therese har satt sammen hele bloggen min fra 2004 til i dag i word-dokumenter. For svært spesielt interesserte kan man laste den ned her.
Jeg prøver å lese litt gjennom bloggen, men det er ganske smertefullt egentlig, delvis for i de første innleggene er så kjedelige og fordi jeg var et ekkelt menneske.
Jeg hadde alt jeg trengte for å være lykkelig og jeg ante det ikke. Jeg var en 17-åring med verden for mine føtter (i den grad en 17-åring kan ha verden for sine føtter) og utnyttet anledningen til å knuse alt under fjortisføttene mine. Siden jeg trodde gresset var grønnere på den andre siden, i andre byer, i USA, i romantiske bøker og i Pretty Woman var jeg verdens mest fortvilte og utakknemlige menneske. Jeg skulle bare visst at 5 år senere skulle jeg sitte med en kropp som ikke fungerte og en psyke deretter.
Jeg lover alt i hele verden at jeg aldri skal være utakknemlig igjen, og jeg skal leve i nuet. Hører du det, Gud? Du kan fikse meg nå.

Heldigvis begynner ting å falle litt på plass rundt meg nå. Det er fortsatt ganske mange baller som henger løst i lufta og mange usikkerheter, men jeg tar hver dag som de kommer og nyter hvert et framskritt. I dag kom jeg meg til Misjonshøgskolen og fikk karakterutskrift, og jeg sendte søknader og brev til Universitetet i Stavanger. Kjempedeilig å få det gjort (én dag før fristen går ut, så klart) men jeg var ødelagt etterpå. Heldigvis gikk jeg på besøk til Espen sånn at jeg kunne fikse slitenheten med ostepop, seigmenn, pizza, cartoonies, og lakris. Vi så to Michael Jackson konsert-DVDer for å feire at vi skal på konsert 12 juli, tjohei!